Bjarne Melgaard

BJARNE MELGAARD
f. 1967 i Sydney, Australia

I neo-konseptualismens glansdager på midten av 1990-tallet dukker Bjarne Melgaard opp på den norske kunstscenen med sine ekspresjonistiske og kaotiske malerier, skulpturer og installasjoner. De er fylt av begjær og fryktsom lengsel og hører hjemme et eller annet sted mellom fiksjon og virkelighet.

Han mestrer til fulle strektegningen og installasjonskunsten og fører betrakterne inn i en labyrint av komplekse lag-på-lag-fortellinger, der temaene er overdrevne og destruktive og der penselstrøk og malingsklatter omformes til livsfjerne fenomener, gjerne akkompagnert av skandaløs og kraftig ordbruk.

I mer enn 15 år har Melgaard foretatt omfattende reiser og har bodd i Oslo, Poznań, Warszawa, Maastricht, Antwerpen, Amsterdam, Sydney, Bryssel, København, Berlin, Barcelona og New York. I løpet av denne tiden har han skapt et mangfold av universer, han har sprengt kunstneriske grenser og stilt spørsmålstegn ved moralitetens begrensninger. Når hans oppsiktsvekkende verk stilles ut i gallerier og museer, har de en tendens til å fremkalle ekstreme reaksjoner.

Melgaards kunst tilhører en lang tradisjon i ekspresjonismen, som kan spores tilbake til Edvard Munch – Melgaards åndelige og stilistiske mentor – og til grunnleggerne av Die Brücke i Dresden i 1905 (Ernst Ludwig Kirchner, Erich Heckel, Karl Schmidt-Rottluf og Emil Nolde). Høydepunktet i perioden ble nådd med virksomheten til Der Blaue Reiter (dannet av Wassily Kandinsky, Franz Marc, August Macke og Paul Klee like før utbruddet av første verdenskrig). Heller enn å promotere en homogen og lett definerbar stil, satte ekspresjonistene skildringen av indre spenninger, motsetninger og konflikter høyt. De representerte således et brudd med eksisterende kunstneriske konvensjoner, som dikterte at kunstverk skulle formidle en ytre virkelighet. I videste forstand betegner ekspresjonismen en visuell prosess som manifesterer kunstnerens indre opplevelser i skapelsesøyeblikket og avviker underforstått fra akademiske eller klassiske standarder. Med ideer som vant popularitet sent på 1800-tallet var det åndelige grunnlaget for bevegelsen inspirert av den dionysiske vitaliteten i Friedrich Nietzsches skrifter og i Henri Bergsons élan vital.

I mange år forble ekspresjonismen en latent kunststrømning i Europa, spesielt i Tyskland og i de nordiske landene. Cobra-bevegelsen, som ble frontet av Asger Jorn og Karel Appel fra sent på 1940-tallet, var hovedsakelig en sammensmeltning av ekspresjonisme og surrealisme, men med en økende vekt på spontanitet fremfor freudiansk automatisme. På begynnelsen av 1960-tallet vant ekspresjonistiske prinsipper gjenklang i verker av kunstnere som Georg Baselitz, Markus Lüpertz og Bernd Koberling (som senere skulle innta en viktig rolle på den norske kunstscenen). Disse reagerte mot den på den tiden herskende innflytelse fra abstrakt kunst og gjorde også motstand mot den mer objektive og rasjonelle konseptkunstbevegelsen på 1970-tallet. Wien-aksjonistene på sent 1960-tall og tidlig 1970-tall ble enda en variasjon over ekspresjonistiske ideer der kunstnere som Otto Mühl, Günter Brus, Rudolf Schwarzkogler og Hermann Nitsch iscenesatte ekstreme og ofte voldelige happeninger for å gjøre kunsten levende. Deres Orgien-Mysterien-Theater presenterte orgiastiske forestillinger, etterfulgt av en serie performance-malerier som involverte tilskuernes fysiske nærvær. Det virkelige vendepunktet kom da Junge Wilde dukket opp sent på 1970-tallet. Det var en gruppe unge, tyske kunstnere som inkluderte Rainer Fetting, Helmut Middendorf, Salomé og Bernd Zimmer i Berlin, Walter Dahn og Jiri Georg Dokoupil i Köln og Martin Kippenberger, Werner Büettner og brødrene Albert og Markus Oehlen i Hamburg. Maleriene deres var figurative og sjelelige, lidenskapelige og ironiske og inneholdt ofte en bitende sosial og politisk kritikk. Sammen fikk de stor innflytelse når det gjaldt å generere neo-ekspresjonismens internasjonale bevegelse, som dominerte storparten av 1980-tallet.

Bjarne Melgaard er en instinktiv og oppriktig maler. Han velger å bruke et ekspresjonistisk språk i sine arbeider, eller mer presist, denne introspektive stilen har valgt ham. Bildene vokser frem av det tomrommet hvor hans kunstneriske lengsler og indre demoner møtes. Når han skaper sine verk, kaster han seg uten forutinntatthet over den første, spontane idé han måtte få. Han utviklet sitt karakteristiske formale uttrykk på midten av 1990-tallet, og spesielt denne perioden reflekterer den store gleden Melgaard har av å male og de følelsene og den sensualiteten som går inn i hver strek – tegnet eller malt – som noen ganger får verkene hans til å nærme seg ren abstraksjon. Oftest møter vi imidlertid mannsmotiver i et homo-erotisk ladet miljø. Det er en kompleks, ja til og med kaotisk, billedverden der skikkelser og objekter på udefinerbare måter synes å gjennomgå en metamorfose fra en tilstand til en annen. Melgaard dikter opp fantastiske scener, eller rettere sagt, han gjør drømmer og fantasier ”synlige”, som om han forsøker å gjøre dem virkelige. For å understreke forbindelsen til en ytre virkelighet, innarbeider han noen ganger bilder og fotografier i sine verker, som er klippet ut av blader. Utklippene blir benyttet til å forankre dem til et gitt tidspunkt og forsyner hvert verk med en grunnleggende identitet. Melgaard tar også ofte i bruk tekster – fragmenterte setninger, utrop og enkeltord – for å balansere det grafiske, visuelle elementet med fonemet, lydens små, segmentariske enheter. Tilsammen utgjør ordene, maleriene, tegningene og skulpturene en overbyggende installasjon med særegent tid og rom, som ser ut til å skylle over og overvelde betrakteren.

Arbeidene hans er besjelet av surrealistiske innfall og er ladet med distinkte symbolske referanser som nesten bestandig er eksplisitt seksuelle og voldelige av natur. De samme referansene dukker stadig opp i hans verker, som en besettelse. Dyr som hunder, aper, pingviner, blekkspruter og kenguruer blir ofte portrettert sammen med sorte hull og peniser. Ordet ”fuck” blir et tema som går igjen, både metaforisk og bokstavelig: ”kunstner forpult i hodet”, ”fuck Afrika”, ”fuck deg”, ”dra til helvete”, ”fuck Bruce Nauman”… Dette er kunstneren som snakker; gang på gang forteller han tilskueren og verden hvem han er, en homofil og en outsider. Samtidig ikler han seg forskjellige skiftende identiteter – Casanova, Rob Bo’bel, Bernard St’ Summiere – i et forsøk på å utfordre repressive sosiale konvensjoner, forventninger og fordommer. Det er et forsøk på å iscenesette autobiografisk fiksjon og å nærme seg uinnskrenket frihet.

Etter en periode med hovedsakelig narsissistiske arbeider der han går dypt inn i egen seksualitet og særegne seksuelle brytninger, flytter Melgaard fokuset over til et bredere og mer generelt tema, inspirert av den populære science fiction-filmen fra 1968, nemlig Apenes planet. Filmen var regissert av Franklin J. Schaffner, Charlton Heston spilte hovedrollen og manuset var løselig basert på Pierre Boulles roman La planète des singes fra 1963. Melgaards ”The Planet of the Apes” (2000) er et omfattende epos som gjengir en intrikat historie om rasisme og fordømmelse i dagens vestlige verden. Forholdet mellom apene og menneskene blir brukt som metafor for det kompliserte forholdet mellom forskjellige raser og, ikke minst, mellom homo- og heteroseksuelle. Disse enorme arbeidene (i størrelsesorden 6 – 7 meter) gjengir historier med en vrimmel av geografiske og historiske referanser. Oftere enn i tidligere arbeider er de konstruksjoner, der de klart atskilte mediene skulptur, maleri og tegning ser ut til å smelte sammen til ulike collager. Formalt er stilen mer behersket og språkbruken mer avdempet enn i de fleste av kunstnerens andre verker, skjønt vulgære og grenseoverskridende temaer sniker seg inn fra tid til annen, spesielt i skulpturene. Denne tendensen økte da Melgaard på 1990-tallet ble påvirket av black metal-verdenen. Kunstneren ble fascinert av filosofien og samfunnsinnstillingen til norske black metal-rockere som forkjempere for anti-autoritære, anti-kristelige og anti-borgerlige holdninger og tok i bruk deres spesielle estetikk i sin perverse og unike billedverden av homoseksualitet, sadomachosisme, narkotika og ekstremvold. Både når det gjelder innhold og stil blir arbeidene hans mer voldelig ekspressive, og kunstneren ser ut til å innta rollen som den ”usynlige tredjepart” i forskjellige sex-, volds- og til og med dødshandlinger. Melgaard sammenligner ofte den kreative prosessen med prostitusjon og karakteriserer maleriet som en ”hore” eller et ”ludder” – og det blir i økende grad klart at han ”maler med penisen”.

”The Planet of the Apes” og erfaringene med black metal etterfølges av en mer introspektiv uttrykksform. Han bruker eremittiske temaer der menneskelige skikkelser ligner dyr, og fantasimonstre symboliserer kunstneren selv og hans opplevelse av smerte, ensomhet og savn. Denne perioden av sin karriere (fra 2003 til 2008), da han bor i Berlin og så i Barcelona, sammenfaller med en stadig økende bruk av rusmidler og steroider. Ordene og setningene i arbeidene blir mer aggressive enn sensuelle, og selve den kreative prosessen ser ut til å være løsrevet fra den opphisselsen, frustrasjonen og utmattelsen som blir formidlet.

Og så, for omtrent halvannet år siden, flyttet Melgaard for hittil siste gang til New York City. Den nye livsstilen han har gått inn for ser ut til å ha gitt ham tilbake gleden ved å male. Nye prosjekter er blitt satt i gang, skjønt den overordnede motivkretsen og besettende stilen er beholdt. Arbeidsmetodene er blitt radikalt forandret. Han har ansatt assistenter til å bearbeide utvalgte bilder med en på forhånd angitt grad av fotorealisme, og oppå disse legger han sin egen instinktive, ekspresjonistiske, art brut-stil. Samlet kan dette arbeidet forstås som en malt roman, med referanser til det amerikanske tidsskriftet Made in USA og dessuten til forskjellige bilder av kunstneren og hans mor og far, tatt fra familiealbumet. Enda en gang er det oppdiktet selvbiografi.

Selv om vi kan diskutere Melgaards oeuvre i forhold til de skiftende stilistiske perioder som i større eller mindre grad tilsvarer ulike kapitler i hans liv, er hans kunst en vedvarende og pågående strøm av reelle og imaginære fortellinger. Alle faktorene i arbeidene, det være seg fotografier, tegninger, malerier, skulpturer, installasjoner, filmer, bøker eller kataloger, gjengir den samme historien om fordømmelse, og maner frem den samme higen etter individets uinnskrenkede frihet. Melgaard plasserer seg i en Nietzsche-diskurs av drifter, moralitet og normalitet. Han er opptatt av sosiale betingelser og i hvor stor grad folk er tvunget av gjengs moral og religiøse prinsipper for å tilpasse seg et spesifikt normalitetsbegrep. For Melgaard (som for Nietzsche) går driftene foran fornuften og er iboende anti-sosiale av natur. Og han er smertelig klar over at ”disse livsbetingende affekter måtte styrkes om livet skulle styrkes”. (Nietzsche, Hinsides Godt og Ondt, Trond Berg Eriksen, overs. Bokklubben 2008, avsn. 23)

Til tross for at Melgaard ofte er blitt avvist av samfunnet – som barn, som homoseksuell, på Statens kunstakademi (der søknaden ble avslått seks ganger) og som en som aldri tilhørte en spesiell kunstnergruppe, har han gjennom sin posisjon som kunstner funnet en måte å kommunisere med det samfunnet på som han følte han aldri var en del av. I og med denne posisjonen kan han reise spesifikke og skarpsindige spørsmål om begrepet normalitet og grunnene til sosial utestengelse. Han stiller spørsmålstegn ved, og bestrider likefremt, enhver form for autoritet, orden og konformitet og velger å bruke ulike, skiftende identiteter i angrepet på det moderne samfunn som en sosial kontrakt om adferd. Ved å benytte emner som diskriminering, rasisme, sadomachochistisk homoseksualitet, narkotika, tortur, ytterliggående vold og død, gjerne med referanser til norske subkulturer, blir Melgaards fordreide skikkelser, aper og andre dyr, og provoserende tekster, rettet direkte mot det samfunnet han vokste opp i. Kunstneren utfordrer grenser og konvensjoner i den personlige, uinnskrenkede frihets navn.

Melgaard har gjeninnført ekspresjonismen i intens dialog med dens historiske skikkelser, innbefattet Munch, Jorn, Baselitz og Kippenberger. I alle hans arbeider ser vi likevel en idé om standhaftighet og repetisjon. Sistnevnte i deleuzisk forstand, som ikke refererer til serialitet, men til repetisjon som det ”som kan inkludere differens i seg selv”) (Gilles Deleuze, Différence et Répétition, 1968). Dette repetisjonsaspektet eller denne besettende standhaftighet settes også i relasjon til Roland Barthes’ stilbegrep, som transcenderer alle skrivemåter: ”den (stilen) har alltid noe primitivt og ubearbeidet ved seg: den er en form uten formål, den er produktet av et utbrudd og ikke av en hensikt, den er lik en tankens vertikale og frittstående dimensjon. Den har sine referanser i biologien og fortiden, ikke i historien, den er en ”ting” han eier, den kaster glans over ham og slavebinder ham, den er hans ensomhet”. (Roland Barthes, Litteraturens nullpunkt, Leif Tufte, overs. Cappelens upopulære skrifter 1996, s. 14).

Gjennom hele Melgaards karriere blir vi konfrontert med standhaftighet og repetisjon. Det homoerotiske og voldelige billedspråket gir gjenlyd i hans rå, ekspresjonistiske stil der en strek eller et spor noen ganger former skikkelser eller ganske enkelt forblir på lerretet som et ekko av hans subjektivitet. Besettelsen når det gjelder seksualitet og hans tilslutning til seksuell atferd som går ut over samfunnets normer danner en uforanderlighet i hans arbeider. Av Melgaards komposisjoner kan man gjette hvordan han først etablerer temaene innenfor billedrammen og så bli vitne til hvordan han griper inn i den opprinnelige tegningen og bygger opp en stadig mer intens reaksjon mot den, for så å ende i et klimaks eller en destruktiv handling. Som oftest kan man fornemme den intense gleden kunstneren oppnår i denne kreative prosessen, skjønt gleden ofte ser ut til å være blandet med vold. Det eksisterer et tvetydig men produktivt forhold mellom tekst og bilde, mellom stil og motiv. I dette estetiske kaos med mange lag, blant denne voldelige écriture av streker, skriblerier, malingsflekker og spor kan man se og føle energien og den følelsesmessige intensiteten som ble tatt i bruk. Bjarne Melgaards stil oppstår av arbeidenes totale fysikalitet og av hvert penselstrøks vitalitet. Det er som om subjektene snakker gjennom kunstneren som åndene gjennom et medium og i sin tur forsyner ham med et redskap til å transformere fantasmene til en frihetshandling.

GBK

Utstillinger i Galleri Svae:
Bjarne Melgaard
BJARNE MELGAARD
f: 1967

En av Norges mest sentrale og omdiskuterte samtidskunstnere. I løpet av de siste tjue årene har han holdt en rekke kontroversielle utstillinger, deriblant side om side med Edvard Munch. Han har også tegnet et hus til å dø i sammen med Snøhetta, designet tepper med Røros Tweed, samarbeidet med ledende motehus, skrevet en roman om et brutalt homsemiljø i New York og skapt en installasjon av en utstilling på fem etasjer i New York inspirert av denne boken. På Veneziabiennalen i 2011 samarbeidet han med ukjente kunstnere med en psykisk lidelse og satte fokus på HIV/AIDS. Kunsten hans er kjøpt inn av blant annet Astrup Fearnley Museet, Nasjonalgalleriet og MoMA, og høsten 2016 utgis det største bokverket om kunstneren så langt. Melgaard kan virke grenseløs. Men aller helst vil han sitte hjemme i New York og tegne.

Bjarne Melgaard er mest kjent for sine ekspressive malerier, installasjoner, foto og videoverk hvor det kunstneriske utgangspunktet har vært den norske black metal-kulturen og den homofile S/M-scenen. Personlig mytologi og identitetssøkning i en kaotisk verden er blitt varemerket hans. Melgaard sier at han ikke er ute etter å provosere, bare sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter. Som at bilder må henge rett på veggen.

Fremstillingene av de mest intime, forbudte, forhatte menneskelige aktiviteter har vekket stor oppmerksomhet, og han har fått både mye skryt, men også litt bank. Og mange oppdrag, spesielt utenfor Norge. Han nøyer seg ikke med litt homsesex på lerret, selv om det fortsatt vekker oppsikt. Som en krysning mellom Marki de Sade og Christopher Schau smører han ut menneskesinnets mørke med fete penselstrøk. Dyrker outsideren. Begår attentat mot «den gode smak». Han lager statuer av black metal-rockere, installasjoner fulle av referanser til miljøer de færreste kjenner, og gitt ut bok med selvmordsbilder og «kvelningssex» fra internett. Det er mange myter om Melgaard, og lite tvil om at det er en del egenlevd liv på hans lerret. Flere av tekstene er skrevet i jeg-form, noe som får oss til å lure på i hvilken grad kunsten er basert på egne opplevelser.

Kontrastene er fremtredende i Melgaards kunst; en kontrast mellom de varme delikate fargene og det kalde uttrykket (Melgaards terminologi), en motsetning mellom det dystre og det vakre. Vi kan for eksempel peke på hvordan kunstneren bruker en ekspresjonistisk bløt blyantstrek i skildringer av seksuell utfoldelse. Eller hvordan han sammenstiller Olivia Newton Johns kjærlighetsklisjeer med tegninger av blødende nakne mannskropper iført bondage-hette. Det er nettopp denne typen sammenstillinger som er med på å gjøre Bjarne Melgaards verk grenseoverskridende. Melgaards kunst kan oppfattes som både provoserende og utfordrende, men kunstneren er motsatsen til sin kunst. Han mener at folk ikke fatter humoren hans. Kunsten er provoserende, men han kan ikke ta ansvar for hvordan andre oppfatter den.

- Det handler like mye om form, flate og farge som om motivene. Jeg har jobbet med malerier fordi jeg synes det er moro, men jeg er nok mer interessert i livets mørke sider enn mange andre.

Melgaards kunst har blitt vandalisert, politianmeldt og sensurert. I 1998 organiserte han utstillingen "Soft core" på Historiska museet i Stockholm. Der ble Donald Maders fotografier av nakne, unge gutter stemplet som pedofili og ødelagt av nynazister. To år senere ble videoen "All gym queers deserves to die", hvor en voksen mann suger på et barns arm, politianmeldt for pedofili etter visningen på Moderna Museet i Stockholm. Men politiets etterforskning ledet ikke frem til noe som helst. På MARTa Herford i Tyskland i 2002 ble en utstilling først stengt, men senere åpnet, etter anklager om voldsskildringer.

- Enkle hverdagstemaer interesserer meg ikke, sier Melgaard. Og det er heller ikke det livet han lever. - Jeg er homo. Takk og lov for at jeg ikke har kone og barn. Jeg har jo Snuff Monsteret mitt. Han vil gjerne ha frem at motivene i kunsten hans ikke betyr at han deler oppfatningene de formidler. Han forklarer at han stiller ut i det offentlige rom, og da får man ta ansvar for hva man gjør. Om sensuren har han uttalt: - Jeg synes det er interessant å se hva som skjer når grenser opphører, men ser ikke meg selv som grenseløs. Det var jo helt sprøtt i Sverige, da videoen med barnearmen ble sensurert. Folk holdt ungene sine vekk fra meg. Som om jeg var en barnemorder eller noe. Han er ikke lett å plassere verken politisk eller moralsk. Og han kan plutselig ombestemme seg. Men det er skrevet at Melgard er antisosialist, antimonarkist, men ikke anarkist. Fordi anarkismen har samme røtter som sosialismen. Hyperindividualisten får kløe av likhetstanken.

- I'm not a piece of shit, I'm a piece of society, har Bjarne Melgaard uttalt en gang. Gjennom kunsten viser han samfunnets marginale sider og gir flust av referanser de færreste fersker. Det synes han er helt ok, kan egentlig ikke få ting uklart nok, sier han. Han lager ikke kunst for massene eller for dronning Sonja. Og henvender seg primært til et ungt publikum.

Voldsfikseringen begynte med musikk. Melgaard har alltid vært opptatt av hardcoreband og var i en periode veldig interessert i å leve utenfor og var involvert i spesielle miljøer i Paris, Brussel, Amsterdam.

"Infect your friends. You are dying now" melder et maleri som ble stilt ut på festspillene i Bergen. Selv har han sagt om dette: - Som homofil kunstner er HIV/AIDS en tematikk det er vanskelig å unngå. Men det virker ikke som om det er mange som bryr seg om at 142 millioner dør av aids neste år, eller at u-land må betale så dyrt for medisinen. Det sosiale engasjementet er helt flatt. Samtidig er fremstillingen av hiv-positive alltid så positiv: «stakkars, det var et uhell...» Men folk har fortsatt ubeskyttet sex. Og enkelte oppsøker S/M-ritualer der de kan bli smittet. Jeg er interessert i å finne ut hva som ligger bak det at folk ser etter noen å bli smittet av. Samfunnet er opptatt av å fortelle folk hva de skal ville. Jeg vil fortelle at det finnes andre måter å leve på. At det er ok ikke å føle seg hjemme noen steder.

- Jeg er opptatt av subkulturelle fenomen. Og jeg er inspirert av amerikanske c-kunstnere som Chris Wilder og Meg Cranston. Mitt mål er ikke å gjøre min kunst bestandig eller å prestere det aller beste jeg kan hele tiden. Maleriet er ikke mitt liv, men det som skjer når jeg ikke maler. Jeg er ikke så opptatt av å bli tatt på alvor, mer av å ta meg selv på alvor. Jeg ønsket å finne en avslappet innfallsvinkel, ville gjøre noe laidback.

Maleri, installasjon, skulptur, foto - man vet aldri helt hvor Melgaard går. Nå har han tatt et nytt steg, inn i tekstilbransjen, og fått motefirmaet Maharishi i London til å lage et digert teppe med kamuflasjemønster. Og t-skjorter.

- Tekstil gir et mer casual uttrykk. Det er ikke fordi jeg er noe motemenneske at jeg jobber med Maharishi, men fordi jeg synes det er gøy å jobbe med folk som ikke er i kunstbransjen. Dessuten var de villige til å sponse prosjektet, i motsetning til norske bedrifter.

Melgaard er kåret til Norges mest velkledde mann, og en periode gikk han rundt i sponsete Gucci-dresser. Og ser man på motebildet utenfor kunstscenen oppdager man at da Melgaard stilte ut black-metal-skulpturer var catwalken inspirert av samme, mørke estetikk. Så var det krig og kamuflasje.

Kunsthall-intendant Wallström mener Bjarne Melgaard kuttet ut black metal-estetikken nettopp fordi han ble innhentet av tiden, han ble moteriktig uten å ville det. Selv sier Melgaard at han vil videre og at det å holde seg til ett tema ikke er hans greie. Han ble fascinert av black-metal-miljøets norrøne symbolbruk, og uttalte en gang at det var det eneste av verdi som har dukket opp i norsk kultur i nyere tid.

Med installasjonen Untitled (2002) på Astrup Fearnely Museet, brøt Melgaard med den mørke, dystre estetikken og innfører lyse pastellfarger og transparente stoffer. Den New York-baserte kunstneren har fått mye internasjonal oppmerksomhet gjennom sin karriere, og hans nyeste prosjekter er omtalt av blant annet BBC News, The Times og magasinene Art Review, Art in America og Modern Painters.

I 2012 utga han sin første roman, "A New Novel", en brutal fortelling om en anerkjent kunstner i New York, der sex og vold er elementer som går igjen. Ikke ulikt tematikken i mange av hans bilder. I forbindelse med boka hadde han utstillingen "A New Novel" på New York-galleriet Luxembourg & Dayan. Her dekket scener og hallusinasjoner hentet fra boken hver eneste centimeter av gallerirommet. Enorme møbler, dukker i alle størrelser, revnet tapet, malerier og tegninger var noen av stikkordene.

Samme år startet han samarbeidet med det anerkjente norske arkitektfirmaet Snøhetta for å designe et hus til seg selv; "A House to Die In". Ett av stikkordene han ga arkitektkontoret var "narkotisk arkitektur", beskrivende for et hus som blant annet inneholder et helt mørkt som heter "helvete". Det er planlagt at huset skal stå på Ekely i Oslo, like ved Munchs gamle atelier. I sammenheng med dette prosjektet stod utstillingen "A House to Die In" på Institute of Contemporary Arts i London.

I følge det anerkjente nettstedet The Gallerist stjal Bjarne Melgaard showet under den prestisjefulle Whitney-biennalen våren 2014, med installasjonen Think I'm Gonna Have A Baby, en "helsprø, helvetesaktig loungehule fylt opp av lugubre sofaer, absurde projeksjoner, støvsugere, sexdukker, penisdukker, og en holografisk skjerm med aper som parer seg". Videre skrev de at Melgaard var en av de få virkelig store New York-stjernene som var presentert på biennalen.

Installasjonen antydet at menneskets kollektive psyke er blitt skadet på samme måte som miljøet er blitt av den menneskelige aktiviteten på kloden, noe som resulterer i sadisme og mangel på respekt for menneskeheten. Den reflekterer over den dystopiske billedstrømmen som gjennomsyrer hverdagslivet vårt, symptomer på sivilisasjonens forfall. Installasjonen ble også trukket frem av kultnettstedet BlackBook som anbefalt å få med seg under biennalen.